Å ha besøk

er veldig morsomt, ikke bare fordi jeg lever helt alene i en by jeg har ingen slektninger i, men også fordi det er gøy å møte gamle venner.
Og det er kjempegøy å vise byen til folk, ser på fotballkamp sammen (selv om den ikke gikk som forventet og håpet) og drikke øl som er (etter gjestene) så dyr som gull.

Men det er også kjempeanstrengende ikke å ha helgen for seg, ikke å kunne avslappe fordi gjestene må underholdes og ikke å kunne møte med folk man eller gjerne hadde møtt (en gang til).

Særlig på fest, med ellers bare nordmen, kommer skyldfølelsen opp som en for gammel egg med for mye øl eller pudding med salt isteden for sukker, hver gang vennen (som selvfølgelig ikke snakker norsk) sitter i hjørnet og ser i lufta. Kommentaren 'nei, nå snakker vi norsk igjen' blir man lei av også etter hvert. Moralen: Neste gang skriver jeg en liten norskkurs for lomma og gi det til alle gjester jeg får.

Men nå er leiligheten min igjen, og jeg er fri FRIIIIIIIIIIIII