Først når man får besøk fra det landet man kommer fra, merker man skikkelig hvor mye integrert i det norske kulturen man egentlig er.
For det første så måtte jeg snakke tysk igjen, og mye. Det er gøy gang i gang når det kommer ut norsk isteden (og man ikke får det med seg før den andre vender seg bort for å snakke med andre i runden) eller når man snakker tysk til norske venner (uten å merke det, men med en prompte reaksjon).
Men det er ikke så gøy å føle seg fremmed og turistisk (et slemt ord, jeg vet. Jeg hadde selvfølgelig aldri kallt DEG for turistisk. Bortsett fra når du forlater norge. Eller har utenlandske venner. Eller når du poserer forran den nye operanen som en fugl DU VET HVEM DU ER!).
Og, ikke for første gang, men for første gang i minst fem år, følte jeg igjen at turisme er den nederste formen av den menneskelige eksistensen. Man går steder til tross for, eller fordi de står i alle guider. Man posterer forran et eller annet atrakksjon og produserer et bilde som (i akkurat denne vinkelen) ble produsert minst 4903 ganger (vent, 4904...) og er denne gangen (som all de andre gangene før) ikke verdt chipen den er lagret på.
Et fotograferingsteknisk, menneskelig og motivteknisk uinteressant bilde.
Man burde sammle på alle turistbilder av rådhuset man kan finne, å sette de ved siden av hverandre i en galleri for å vise frem kjedsomheten bak en sånn enhetsgrøt.
Men besøk har også sine morsomme sider. På tur i museet for samtidskunst kom vi endelig på det kunstverket, som vil (og kan) være det siste kunstverket som skal vises noensinne: En fullt utstyrt toalett, i en egen toalettrom (som ikke har noen henvisninger til at det er en kunstverk), men en liten skilt i doen, med teksten: 'Vennligst ikke berør kunstverket'
Noli turbare circulos meos!
man mehr erwartet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar