Xubuntu

Jeg holder på å installere xubuntu på datamaskina til min far. Det hadde ikke vært et problem, hadde ikke datamaskina vært 12 år gammel og ennå i originaltilstand. Men jeg liker utfordringer.
Det første var å kjøpe en ny harddisk (8GB er ikke state of the art lenger) og litt RAM (64Mb er ikke det heller).
Også skulle jeg installere.
Den korte historien er: Jeg har prøvd i 4 dager og ikke fått det til som jeg egentlig vil ha det. synd.

Det andre ting jeg gjorde (paralelt) var å se på blackadder.
Men nå må jeg tilbake til datamaskina... Jeg tror I´ve got a cunning plan....

En anmeldelse

Først så var det 52 min og 22 sek med reklame. Ikke at det er filmen sin skyld, men en toodenhalvtimers film trengs ikke akkurat å forlengres med reklame på forhand...

Men bra: Jeg snakker selvfølgelig om det nyeste produktet av vennskapet mellom Ridley Scott og Russell Crowe.
Tinget jeg var mest facinert av i denne filmen var, at alle de scenene, med søt musik og pent, heroisk bild ble avbrøt av bilder av grusomme og ekkle ting (jeg må takke Mr Scott for kombinasjonen av 'winterwonderland' og napalm på vietnam/døde rusmisbrukere). Og selvfølglig den grandiose Denzel Washington, som spiller bedre enn de fleste andre skuspillere i denne filmen (selv om hans tysk ikke er så bra... Hvorfor må vi egentlig dubbe alt???)

Overall I would rate it a B, OK, not great. As a result, we will not destroy your planet. But neither will we provide you with our recipe for immortality.
(and yes, the overacting of Mr Crowe might have something to do with it...)

Senga

Ferie, tiden for å ligge i senga. Joda alene, men man kan ikke har alt (og alle) i nærheten altid.

I kveld blir det American Gangster på meg, og i dag blir det andre morsomme ting (f.eks ligge i senga). Ha, ingen pensum på meg.

'Vi vant' og ungdomsfølelser

Football, ja, lekeplassen for de store guttene (jeg tror jeg må betale nå, for klisjeesetningen...).
Vi vant i hvert fall. 1:0. Ikke pent, men egentlig bare på grunn av mangelnde klasse hos MSV Duisburg.
Det er jo også noe jeg ikke kan få i norge:
Eintracht, bortekamp, timesvis i toget, kalde føtter (joda, bare det er mulig, men i kombinasjonen) og følelsen å ha målet. Også sangene. Det er veldig frigjørende å synge og brøle til man ikke har noe stemme til overs...

Samtidig er der også savn for noen... Men livet er sjeldent perfekt

Kor og aldersfølelser

Jeg så på det gamle skolekoret mitt i går, og følte meg fryktelig gammel med en gang. Ikke at jeg syntes, alle disse sangere var så unge, men jeg kjente ikke en gang halvparten av dem som sang. Alt forandrer seg vel.
Andre ting forandrer seg ikke i det hele tatt, for eksempel Herr Deller, Korlederen, som ikke kunne teksten (som alltid), enelsk (ditto) eller slappe av (en veldig stor ditto), eller koret som var så høy som vanlig i alle øvelser.
Jeg skulle jo egentlig bare hilse i øvelsen og komme på konsertet, men etter at jeg sto der i øvelsen ('du skal vel ikke synge med i tenoren eller???') ble jeg engasjert som teknisk hjelper. Det var jo litt gøy, det óg.

Men konsertet var som alltid: Bra, litt for nær skolen og vennlig.

Reise

Nå reiser jeg ikke bare fra et sted jeg elsker, men også fra mennesker... Og de er jo det beste som har sjkedd til meg i de siste årene.
Nei, å komme, etter to år drømmeland, tilbake til det kalde, triste, gråe andre land, jeg tilfeldig ble født i, er ikke akkurat gøy.
Ikke at jeg ikke gleder meg til familien, jul (med ekte lys på treet!) og gamle venner, men denne måndene med sine filmkvelder. eksamenstider, galskap og kjærlighet konkurrerer vel med de aller, aller beste tider jeg har opplevt i mitt liv.
Takk for det, selv om det høres veldig rar ut.... (forresten: jeg tror ikke at jeg bruker rar som det var ment å bruke ;-)

Å sitere Futurama med selveste Futuramafanen i lillefy, å se på film to dager før eksamen
i tidene man skulle jobbe (Joda, lillefy er BARE for å jobbe)... These were the days my friends!


I det neste får dere noen informasjoner fra mitt fedreland... Jeg er veldig spennt på tyskland, lenge siden jeg har vært der...